 |
Kronikk iKlassekampen 6. januar 2004Historisk utvikling – kunnskap underveis
Antonio Gramsci var en ikke-dogmatisk fornyer av marxismen. Hans politiske tenkning setter oss i stand til å forstå at å oppheve ikke betyr å fornekte. Filosofiske system som er opphevd kan nemlig godt ha vært historisk holdbare.
Gramsci var født i 1891 på Sardinia. Faren var byskriver før han ble anklaget for korrupsjon og seinere fengslet. Som 11-åring var Antonio i arbeid på kontor og fortsatte ikke skolegangen før faren ble løslatt. I 1911 dro han til Torino med stipend til universitetet i en italiensk by under fransk påvirkning. Faren var av albansk opprinnelse, på morssida var slektningene sardinsktalende. Antonio hadde derfor ikke et naturlig forhold til italiensk skriftspråk. Stipendiet var lite. Sjukdom og feilernæring gjorde at han ikke tok eksamen. Han livnærte seg ved å skrive teateranmeldelser og politiske kommentarer. Etter første verdenskrig var han med på fabrikkokkupasjoner og deltok i arbeiderrådsbevegelsen. Etter stiftelsen av kommunistpartiet i 1921 ble han redaktør av partiavisa. Året etter dro han til Moskva som italiensk representant i den kommunistiske internasjonalen.
Historisk utvikling – kunnskap underveis
Antonio Gramsci var en ikke-dogmatisk fornyer av marxismen. Hans politiske tenkning setter oss i stand til å forstå at å oppheve ikke betyr å fornekte. Filosofiske system som er opphevd kan nemlig godt ha vært historisk holdbare.
Gramsci var født i 1891 på Sardinia. Faren var byskriver før han ble anklaget for korrupsjon og seinere fengslet. Som 11-åring var Antonio i arbeid på kontor og fortsatte ikke skolegangen før faren ble løslatt. I 1911 dro han til Torino med stipend til universitetet i en italiensk by under fransk påvirkning. Faren var av albansk opprinnelse, på morssida var slektningene sardinsktalende. Antonio hadde derfor ikke et naturlig forhold til italiensk skriftspråk. Stipendiet var lite. Sjukdom og feilernæring gjorde at han ikke tok eksamen. Han livnærte seg ved å skrive teateranmeldelser og politiske kommentarer. Etter første verdenskrig var han med på fabrikkokkupasjoner og deltok i arbeiderrådsbevegelsen. Etter stiftelsen av kommunistpartiet i 1921 ble han redaktør av partiavisa. Året etter dro han til Moskva som italiensk representant i den kommunistiske internasjonalen.
Arrestasjon og fengsel
I 1924 ble sosialisten og parlamentsmedlemmet Mateotti myrdet av fascistiske stormtropper. Demokratiske spilleregler var ikke lenger noe verdt. Gramsci ble arrestert i 1926. I 1928 ble han dømt til 20 års fengsel for kommunistisk undergravning. «Vi må hindre denne hjernen i å fungere,» sa aktor under rettssaken. Det klarte de ikke, men den skrøpelige kroppen ble mer og mer ødelagt i Mussolinis fangehull. Først etter dommen i 1928 fikk han anledning til å skrive.
Han begynte på det som skulle bli 3 200 håndskrevne sider i 32 notatbøker. I 1935 måtte han gi opp, etter hjerneslag, tuberkulose, gikt og fordøyelsesproblemer. Da han var så svak at han måtte gi opp skrivinga, ble han sendt til en klinikk i Roma med den begrunnelsen at kontrollen der var bedre! Politiet var redd for at Gramsci, som nå ikke kunne stå oppreist ved egen hjelp, skulle bli befridd av kommunistene. Våren 1937 gikk tida for fengselsstraffen ut etter et amnesti, men det ble ikke noe av planene om å komme seg til Sardinia for å avslutte livet der. Han fikk ny hjerneblødning og døde etter nesten 11 års sammenhengende lidelse.
Mot mekanisk materialisme
Den ytre verden slik Gramsci ser den, kan bare forstås i en menneskeliggjort form. Menneskelig tanke er ingen passiv mottaker av materielle inntrykk. Kunnskap hentes fra materielle forhold, men menneskene griper inn i historien og forandrer den. Virkeligheten betinger handlingene våre, men formes samtidig av og omdannes av disse handlingene, slik Marx ville ha fram med uttrykket om at oppdrageren sjøl må oppdras. Marxismen er ikke et skjema med lover og fasitsvar. Å føre sosiale fenomener tilbake til en eneste årsak er å se bort fra mangfoldet i historien. Marx gjorde ikke slutt på det spekulative hos Hegel, bare for å lage et like spekulativt system i marxismens navn.
Gramsci ser ingen grunn til å slutte opp om et system der målet er å komme fram til lover for samfunnsutvikling som tilsvarer «den vitenskapelige forutsigelsen at eiketreet vokser fram av ei kongle». Det har ingen hensikt av pedagogiske grunner å framstille ting som sikrere enn de faktisk er. Der Hegel satte «ånd», setter den mekaniske tradisjonen i sosialistisk teoridebatt «materie». Denne filosofien ser Gramsci som uttrykk for ønsket om å finne fram til Gud, som gammeldags metafysikk i moderne drakt.
Objektive naturlover
Diskusjonen om objektive naturlover blir ofte en sak for eksperter. Gramsci var ingen fysiker, men spør likevel om egenskaper til alle typer materie alltid har vært den samme, om for eksempel mekanisk dampkraft eksisterte før den ble utnytta av menneskegjorte maskiner: «Som abstrakt naturkraft eksisterte elektrisiteten også før den ble gjort om til ei produktivkraft, men den var ikke virksom i historien, og i naturhistorien var den et hypotetisk argument (og før det var den et historisk ingenting, for ingen brydde seg om den, eller visste om den engang).» Det samme gjelder atomteorien: «Hvordan kan det ha seg at den «atomistiske» virkeligheten ikke alltid har vært i virksomhet, hvis den var og er en naturlov, men måtte bli gjort til en teori av menneskene for å gjøre seg gjeldende?» Som alle vitenskapelige hypoteser og oppfatninger er atomteorien ei overbygning, sier Gramsci.
Fullendt materialisme
I artikkelen «Marxismens tre kilder og bestanddeler» påsto Lenin at filosofien til Marx var en fullendt filosofisk materialisme: «Akkurat som menneskets kunnskap gjenspeiler naturen (det vil si materie i utvikling), som eksisterer uavhengig av mennesket, så gjenspeiler menneskets samfunnsmessige kunnskap (det vil si de ulike anskuelsene og lærene – filosofiske, religiøse, politiske og så videre) det økonomiske systemet i samfunnet».
Gramsci synes ideen om fullendt materialisme er merkelig. Marx kalte aldri sin oppfatning «materialistisk». De som går god for en «fullendt materialisme» sier at den ytre verden virker på våre sanseorganer og slik frambringer sanseinntrykk. Sjøl når vi har så mange sanseinntrykk at det er mulig å danne begreper, er det fortsatt ikke vi, men tingene sjøl som gir mening. I beste framskrittsoptimistiske tradisjon, tror de det er mulig å nå samtlige aspekter ved materielle objekter.
Det er bare spørsmål om tid og tålmodighet. De «fullendte materialistene» hevder at sanseoppfatninger ikke er virkeligheten som omgir oss. Det er ikke identitet mellom bevissthet og materie. Tanken er ikke virkelig. For den dialektiske materialismen er det fremmed å gi en spesiell plass til subjektet. Den virkelige verden eksisterer uavhengig av vår bevissthet. De som mener vi også sjøl gir tingene mening, kritiseres for å se erfaring og bevissthet som identiske. De forkaster erfaring som gjenspeiling av objektiv virkelighet. Det grunnleggende spørsmålet som deler filosofien i to store leire er i følge «den fullendte materialismen» spørsmålet om naturen, materien, det fysiske, den ytre verden skal være det primære – og bevissthet, sanseopplevelse og erfaring, det psykiske, det sekundære.
Ordet «materialisme» slik det ble brukt i første halvdelen av det 19. hundreåret, må ikke forstås i trang filosofisk forstand, sier Gramsci. I diskusjonen som utvikla seg i Europa med framveksten av modernismen ble alle filosofier kalt materialistiske om de stengte (det som ikke kan erfares) ute fra den menneskelige tanken. Alt som heller i retning av å finne meninga med livet her på jorda og ikke i paradiset, var materialisme. Amerika oppfattes som materialistisk fordi bruken av maskiner og størrelsen på bedrifter og forretninger går utover ei bestemt grense som gjennomsnittseuropeeren mener er den 'riktige', den grensa som ikke tar knekken på 'åndelige' behov.
Europeisk verdenshegemoni
Slik Gramsci ser det tviler ikke den folkelige offentligheten på en objektiv verden. En agurk på kjøkkenbenken er en agurk. Om noen reiser tvil, blir det både latter og hånsord. Gramsci stiller spørsmålet om opprinnelsen til en slik «tro» og sier opprinnelsen er religiøs: «Ettersom alle religioner har forkynt og forkynner at verden, naturen, universet er skapt av gud før skapelsen av mennesket, og mennesket dermed alltid har funnet verden fiks ferdig foran seg, katalogisert og definert en gang for alle, er denne troen blitt ei jernhard kjensgjerning om 'dagligdags fornuft' som lever like fast selv om den religiøse følelsen er slukket eller falt i søvn.» Det er ikke nødvendig å reise spørsmål om den ytre verdens objektiviktet på dette grunnlaget. For å kaste lys over problemet tar Gramsci for seg begrepene «øst» og «vest».
Disse slutter ikke å være «objektivt virkelige» enda om det skulle vise seg at de ikke var noe annet enn en sedvanemessig «konstruksjon», altså noe «historisk-kulturelt». «Om det ikke fantes mennesker på jorda kunne vi ikke tenke oss to punkter i rommet, der hvor London og Edinburgh er i dag, et i nord og det andre i sør,» skriver Bertrand Russell. Gramsci siterer dette og spør: «Hva ville nord og sør, øst og vest bety uten mennesket?». Utafor den virkelige historien er alle punkt på jorda øst og vest på samme tid. Øst og vest er blitt faste uttrykk «fra synspunktet til de dannede klassene i Europa som gjennom sitt verdenshegemoni har fått dem akseptert overalt.
Japan er Det fjerne østen, ikke bare for europeeren, men kanskje også for amerikaneren fra California og for japaneren sjøl, som gjennom engelsk politisk kultur kan kalle Egypt for Det nære østen». Når italienerne snakker om Marokko, kaller de det et «orientalsk» land for å vise til den muslimske og arabiske kulturen. «Likevel er slike henvisninger reelle og svarer til virkelige forhold. De tillater reiser over land og sjø, og gjør det mulig å nå fram dit vi skal. De gjør det mulig å 'forutsi' framtida, og å forstå den ytre verdens objektivitet. Det fornuftige og det virkelige går sammen.»
Konsekvenser av Gramscis filosofi
Gramsci er lite lest. Mangelen på kjennskap til arbeidet hans skyldes mer at han angriper ortodoks marxisme enn at han skriver vanskelig. Fengselsnotatene viser Gramsci som en ikke-dogmatisk fornyer av marxismen. Han går mot det mekaniske synet at kapitalismen nødvendigvis må gå under som følge av indre krise. I stedet er det slik at ingen samfunnsendring skjer uten varige endringer i folks tanker. Slik han så det, viste oktoberrevolusjonen i 1917 at politisk vilje seirer over økonomisk determinisme. En konsekvens av synet til Gramsci er at fastlåste oppfatninger om den historiske materialismen må overvinnes og fornyes. Murens fall og Sovjetunionens sammenbrudd innebar et sjokk for dem som holdt fast ved et forsteina syn på historisk utvikling. Når det eneste mulige overblikket ikke lenger fantes, og ble erstatta av et utall perspektiver, oppsto babelsk forvirring.
Men nykapitalismen i Europa etter moskvakommunismens nederlag rammer ikke marxismen, bare den mekaniske framstillinga av den. Det er ikke nødvendig å la totalitære liberalister ha monopol på kritikk av den politiske praksisen i sosialistiske land eller mangel på demokrati i kommunistiske partier. Den politiske tenkninga til Gramsci setter oss i stand til å forstå at å oppheve ikke betyr å fornekte. Filosofiske system som er opphevd kan nemlig godt ha vært historisk holdbare: «Å vurdere hele den tidligere filosofien som mentalforstyrrelser og galskap er ikke bare en ahistorisk feil fordi det inneholder et anakronistisk krav» (feilaktig i forhold til tidsepoke og samfunnsforhold) «om at det gikk an å tenke slik i fortida som vi gjør i dag. Det er også ei rein og skjær etterlevning av metafysikken fordi det forutsetter ei dogmatisk tenkning som skal være gyldig til alle tider og i alle land». Overflatisk kritikk av subjektivismen slik den framstår i dogmatisk marxisme gjør fortida «irrasjonell» og «abnorm». Filosofihistorie blir historien om misdannelser og misfostre.
Samfunnskritikk får ingen oppdragende betydning. Det virker som om noe er viktig bare fordi det er oppstått i moderne tid i stedet for et tidligere hundreår. «Vi kjenner virkeligheten bare i forhold til mennesket. Og ettersom mennesket alltid er underveis historisk, er også kunnskapen og virkeligheten noe foranderlig som er underveis; også objektiviteten er under forandring». Endelige konklusjoner er ikke et mål for tenkninga til Gramsci: «Mennesket har objektiv kunnskap i den grad kunnskapen er virkelig for hele menneskeheten, historisk forent i et enhetlig kulturelt system. Men denne historiske samlingsprosessen skjer ved at indre motsetninger som river i stykker menneskesamfunnet forsvinner.» I mellomtida får vi altså ta til takke med kunnskap som forandrer seg, med kunnskap underveis.
Torbjørn Kalberg
er sosiolog og har blant annet oversatt «Gramsci i utvalg».
Gramscisitatene er fra: «Kritiske merknader til et forsøk på 'populær innføring i sosiologi' i fengselsnotat 11 1931. Sitat: Gramsci synes ideen om fullendt materialisme er merkelig.Fengselsnotatene viser Gramsci som en ikke-dogmatisk fornyer av marxismen
HISTORIESYN: Murens fall og Sovjetunionens sammenbrudd innebar et sjokk for dem som holdt fast ved et forsteina syn på historisk utvikling. Når det eneste mulige overblikket ikke lenger fantes, oppsto forvirring. Antonio Gramsci derimot mente at fastlåste oppfatninger om den historiske materialismen må overvinnes og fornyes.
Artikkelen kan lastes nedsom PDF fra academia.edu
Se også:
er sosiolog og har blant annet oversatt «Gramsci i utvalg».
HISTORIESYN: Murens fall og Sovjetunionens sammenbrudd innebar et sjokk for dem som holdt fast ved et forsteina syn på historisk utvikling. Når det eneste mulige overblikket ikke lenger fantes, oppsto forvirring. Antonio Gramsci derimot mente at fastlåste oppfatninger om den historiske materialismen må overvinnes og fornyes.
Kommentarer
Legg inn en kommentar
Skriv gjerne en kommentar!