Statskapitalisme i Norge

 

Forsiden til «Statskapitalisme i Norge.»

Torbjørn Kalberg

UNIVERSITETET I OSLO
INSTITUTTET FOR SOSIOLOGI
Oslo, 1981

Statskapitalisme i Norge
OVERGANGSSAMFUNNET ETTER 1945

Etter krigen i 1945 kom Norge raskt til à bli et eksempel for andre vest-europeiske land når det gjaldt ar­beids­fred og pro­duk­sjons­tenk­ning. Også land i Øst- Europa - særlig Jugoslavia - så på Norge som et fore­gangs­land når det gjaldt organi­sering av arbeidslivet.

Hovedpunktene når det gjaldt denne organ­iseringa ble slått fast i tida 1940-45 i London og Stockholm. Her var det eta­blert sekre­tariater for LO's virk­somhet. Ved jevne mellom­rom sendte LO ut opp­rop og skrifter om retnings­linjer for faglig virk­somhet i landet etter frigjøringa.

Omtrent samtidig som det engelske Arbeider­partiet la fram "Beveridge-planen" om gjen­opp­bygging i Eng­land kom boka "Framtidens Norge" ut.

"Framtidens Norge" hevder at England først etter Dunkirk gikk inn i en krigs­øko­nomi.. Først nå ble den frie profitt­produk­sjonen avløst av en stats­dirigert økonomi som nok ga adgang til profitt, men begrensa og under sterk kontroll.

På liknende måte som England hadde USA med en tilløpet stats­dirigert økonomi skapt en produk­sjon verden aldri hadde sett tid­ligere.

Det var ikke lenger mulig â for­svare den frie konkur­ransen og den plan­løse pro­duk­sjonen. Tvertimot var den første be­tingelsen for â lykkes med á sikre full beskjeft­igelse at det økonom­iske liv ble leda etter en nasjonal plan som var direkte kontrol­lert, stimu­lert og dirigert fra sam­funns­messige organer.

Det forfatterne av boka (bl.a. Håkon Lie) så som ei demo­kratisk løsning for Norge var et system som. hadde flere hoved­trekk felles med sosialist­iske system, men som like­vel ikke var noe sosialist­isk sam­funn. "Det rep­resen­terer en over­gangs­løsning som imøte­kommer de minste krav som det er nød­vendig â opp­fylle hvis krav om full beskjeft­igelse skal bli virkelig­gjort. Det forutsetter at både arbeid og kapital, for en slik over­gangs­tid, erklærer seg villig til â under­kaste seg sam­funns­messig kontroll".

Dette kontroll­appa­ratet ville sikre felles­trekkene med et sosialistisk sam­funn og skulle "helt og fullt bli under­lagt folket selv gjennom dets demo­kratisk valgte organer".  ("Framtidens Norge", s.26-27).

Inspirasjonen til dette nye systemet kom altså fra USA og England. Her fantes det alle­rede produk­sjons­komitéer i tusentall der både arbeid­ere og bedrifts­ledere var represen­tert. LO-ledelsen nevner også en rapport fra det britiske konservative partiet der felles prod­uk­sjons­komitéer blir tillagt av­gjørende betydning for Stor-Britannias øko­nomiske framtid. Ar­beid­erne måtte få større interesse for indu­striens problemer Den innflyt­elses­rike avisa ”The Times” hadde argumentert for samarbeid mellom regjering og industri etter dette opp­legget, og hadde påpekt at motset­ningen mellom privat og offent­lig initiativ var kunstige. (FR. Norge, s 35).

Det var med slike forbilder og for­bunds­feller at de norske sosial­demokratene la fram planene sine. LO-organet "Fri fag­bevegelse" foreslo 27. nov. 1943 at all øko­nomisk virk­som­het burde organi­seres i lands­omfat­tende sammen­slutninger. For hver sammen­slutning skulle det opp­rettes et råd som trakk opp rammene og retningslinjene for hele virksomheten innafor hver enkelt næring. Dette rådet skulle ha avgjørelses­myndig­het i alle tvistesaker.

Hele boka "Framtidens Norge" hviler på overbevisninga om at gjenreising etter krigen bare kunne skje om arbeids­freden var sikra.

Denne overbevisninga må igjen springe ut fra opp­fatninga om at streiker og aksjoner ikke lenger var nød­vendige. Klassekamp ble erstatta ned snakk om solidaritet og felles­skap mellom alle.

På Arbeiderpartiets lands­møte i 1945 ble det vedtatt et program for denne over­gangs­tida: “Stortinget må snarest treffe endelig avgjørelse om admini­strasjonen og organ­iseringen av nær­ings­livet i sin alminnelig­het, og om samar­beidet mellom staten, det private nærings­liv og yrkes- og nær­ings­organisa­sjonene. Inntil dette kan skje må staten ha effektiv kontroll ved gjen­reis­ningen, utbyg­gingen og nasjonali­seringen av nærings­livet". (DNA, 1945, s.22). Videre ble det fore­slått opp­retting av bransje­utvalg med represen­tanter for stat, bedrifts­ledelse, arbeidere og funk­sjonærer. Det skulle også opp­rettes et sam­ordnings­råd med represen­tanter for bedriftslivet, funksjonærer, arbeidere og fiskere.

Rådet skulle - ifølge DNA-programmet - følge den øko­nomiske ut­viklinga i landet og med­virke til å regulere og samordne hele landets øko­nomiske liv.

Arbeiderpartiet hevda at real­lønna kunne heves på annen måte enn ved å øke lønn­ingene. Skatte­regu­lerings­til­tak eller ned­setting av priser på viktige forbruks­artikler og for­skjellige sosial­polit­iske til­tak skulle komme i stedet for lønns­tillegg. Videre ble den såkalte soli­dariske lønns­politikken lansert: lønns­økning skulle bare gis til lavtlønte; idéen om pakkel­øsninger, der staten bruker skatte­penger for å skåne utgiftene for mono­polene, er derfor mye eldre enn Kleppe og Ulf Sand.

Samarbeid or fellesskap

Etter frigjøringa ble det ført høyst reelle for­hand­linger om parti­sammen­slåing mellom DNA og NKP. Når for­handlingene til slutt sprakk, skyldtes det store uover­ens­stemmelser i synet på ut­forminga av poli­tikken for å bygge opp landet etter krigen, men at begge partier stilte krav om posi­sjoner og makt som var uaksept­able for den andre parten. Et spring­ende punkt var hele tida spørs­målet om sammen­setninga av led­ende organer i det nye partiet. Uenig­heten var stor når det gjaldt sammen­setninga av ledelsen. For avis­redak­sjonene, hvilke navn avis­ene skulle ha, hva partiet sjøl skulle hete og hvilke per­soner som skulle bestemme den politiske utviklinga.

I et forhandlings­møte den 27. juni 1945 ble for­hand­lerne enige om et forslag om å offent­lig­gjøre et for­slag til grunn­lag for polit­isk samling av DNA og NKP. Her heter det at De Forente Arbeider­partier (som skulle være det nye navnet på de to partiene) hadde til endelig mål å føre det norske folk fram til et sosialist­isk sam­funn.  Videre står det at De Forente Arbeider­partier stilte seg på demo­kratisk grunn. Bare på grunnlag av et ut­vikla folke­styre var det mulig å nå fram til en frede­lig over­gang til sosialisme i Norge. De Forente Arbeider­partier ville der­for bygge stats­styret på folke­suvereni­teten slik den er utbygd i grunnloven. "Under krigen løftet vi i felles flokk. Særinteres­sene måtte da vike for sam­funnets felles­interesser." (DNA 1645, s. 74-75). Slik måtte også landet reises igjen. Klasse­samarbeid var løsninga — både for DNA og NKP.

På tross av at det teoretiske skillet mel­lom kommu­nistene og sosial­demo­kratiet nå var bort­falt — slik i hvert fall DNA-lederne så det — ble det ikke noe samling. I tillegg til rivali­sering mellom de to parti­ene kan den åpne fraksjons­striden for­klare for­handlings­bruddet.

Peder Furubotn f. eks. ville gå enda lenger enn de fleste av NKP’s da­værende ledere i full­stendig til­intet­gjøring av partiet: "For å løse den store nasjo­nale opp­gave: å ut­vikle landets pro­duktiv­krefter med det formål å tilfreds­stille folkets materi­elle og kultur­elle behov". (DNA 1845, s. 12-103). Den opp­riv­ende og ned­brytende broder­strid innen arbeider­beveg­elsen måtte bringes til opp­hør for en­hver pris, mente Furubotn. Det var selv­følg­elig ikke NKP som hindra at partiet opp­løste seg sjøl. Sann­syn­lig­vis var DNA ikke villig til å inngå gifter­mål når med­gifta ikke var større. Sosial­demo­kratene opp­fatta seg som over­legne i forhold til NKP, og med rette. NKP kom med under­danige løfter om sam­ar­beid og enhet ga nesten hva som helst for litt vel­vilje — som de altså like­vel ble snytt for.

Farvel til proletariatet

Flere sosiologiske teorier går ut på at kapi­talismen i etter­krigsåra har et stadium der "av­prole­tari­se­ringa" har begynt. Arbeiderklassen blir — i følge slike teorier…

Hele heftet kan leses på Nasjonalbiblioteket

«Blåboka» Framtidens Norge kan leses i sin helhet på Nasjonalbiblioteket