Fra flerkulturell sameksistens til hardhendt uttransportering
MATERIALISTEN 3/4-11
Av Torbjørn Kalberg
 |
| Bildet er fra Materialisten 3/4 2011. |
Gjensidig forståelse i et tolerant al-Andalus
I 711 tok arabiske og berbiske tropper makta over den iberiske halvøya. Perioden fram til 1492 var prega av sameksistens mellom jøder, kristne og muslimer. Da kristne konger la under seg deler av det muslimske Spania, var det heller ikke snakk om å undertrykke dem med en annen religion.
De spanske kongedømmene var tilsynelatende tolerante. Islam styrte i Spania i 800 år. Dette var langt fra den stivna religionen den er blitt framstilt som etter at Europa la under seg resten av verden med den moderne kolonialismen. Utviklinga i det muslimske al-Andalus skapte den spanske nasjonen. Andaluserne var glade i musikk og poesi, god mat og god drikke. Dette var saker som ikke sto så høyt i kurs verken hos kristne i nord eller hos berberne.
Både kaliffer og katolske konger var enige om at sang og musikk, diskusjoner og vindrikking ikke høvde seg for soldater. De så ned på Andaluserne og mente interessene deres var tegn på feighet og nytesjuke. Motstand mot vin var ikke vanlig i al-Andalus. Det fantes skjenkestuer der både kristne og muslimer kunne møtes. Drikkestedene kunne til og med drives av kvinner. (Duarte 2007)
Andaluserne lærte ikke arabisk gjennom høytlesing og pugg. Mens nordafrikanere holdt leseopplæringa til tekster og tema fra Koranen, brukte andalusiske muslimer verdslige tekster til dette. I kalligrafiopplæringa brukte andaluserne metoden med å lære hele ord samtidig, ikke bare bokstaver. Dermed fikk skrifttegn mening som annet enn uforståelig ornamentikk. (Burns 1973. s. 199-200)
Islamsk lov også under katolsk styre Der muslimer rådde, hadde kristne rett til å dyrke sin tro. Der kristne konger tok makta, ble det ikke foretatt inngrep i muslimske skikker. Islamsk lov ble opprettholdt. I den første tida etter den kristne erobringa var det ikke uvanlig at moskeene var fritatt for skatt.
Den kristne staten ga støtte til en fremmed religion! Så seint som på 1200-tallet fantes ingen motstand mot bønnerop fra moskeene. Slike klagemål hørte en ikke om før Granada ble tatt i 1492. I Murcia tok de kristne bare over en eneste moské, rett nok den største, og gjorde den om til kirke. De ti andre moskeene i byen fikk folk beholde.
I enda større grad enn kristne gudshus, var moskeene steder for fellesskap, diskusjon og informasjon. Alle kunne bygge en moské. I Valencia fantes over førti. (Burns 1973, s. 202-211)
I 1492 la det katolske kongeparet Isabel og Ferdinand Granada under seg. De nye herskerne godtok ikke religionsblanding. Målet for myndighetene ble å ødelegge all muslimsk kultur og påvirkning. Befolkninga med muslimsk opphav fikk ikke beholde gamle levemåter, verken når det gjaldt språk, matvaner, musikk eller klesdrakt.
Katolikkene ødela fellesskapet mellom folkegruppene
For å vinne fram i kampen mot islam, hadde de kristne utvikla et aggressivt soldatsamfunn basert på religiøse militære grupper. For de kristne dreide det seg om en hellig krig. Forfølgelser av annerledes tenkende var et framtredende trekk i kristen teologi. Fram til 1492 var de kristne likevel avhengige av samarbeid. Med erobringa av Granada var toleransepolitikken ikke lenger nødvendig.
I den katolske propagandaen var Granada en vasallstat som levde på nåde. Rett nok betalte landet skatt til kongen i Kastilja, men spørsmålet om underordning eller selvstendighet er mer komplisert. Muslimene hadde lenge støtte fra kastiljanske grupperinger som var fiendtlige til de ulike kongene. Seinere økte indre konflikter også i Granada. Borgerkrigsliknende forhold gjorde det lettere for kristne hæravdelinger å vinne fram.
Tvangskristning gjennom løgner og provokasjoner
Etter erobringa fikk muslimene løfte om å holde fram med egne tradisjoner. Det var ingen oppsiktsvekkende avtale. Det nye var at løftene ble brutt. Etter kort tid starta ei kulturell og etnisk rensing. Enker etter tidligere kristne ble nekta å leve etter islamske regler. Tjenestemenn trakasserte dem og sa de måtte oppføre seg som kristne. I 1498 arresterte en katolsk politibetjent dattera til en slik frafallen kristen. Jenta ba om hjelp. Hun ville ikke skifte trosoppfatning. I tumultene som oppsto, ble det kasta stein mot politimannen. Han ble truffet i hodet og døde. Dette var påskuddet myndighetene trengte. Alle innbyggerne måtte nå omvende seg til kristendommen.
Kristne forbud erstatta islamsk sameksistens
Der de var utsatt for tvang eller straff, kunne muslimer late som de ga avkall på religionen sin. De behøvde ikke bry seg om fasting under ramadan, de kunne spise kjøtt fra dyr som ikke var slakta på riktig vis. De kunne drikke vin og ete svin. De kunne til og med la være å be. Prestene oppfordra folk til ikke å provosere kristendommen, men gjøre religiøse handlinger i skjul. Katolikker kunne de være i navnet, for å tilfredsstille en sosial plikt. (Fletcher 1992, s. 167)
Kulturforskeren Ragnhild Zorgati har analysert kristne og muslimske lovtekster. I muslimsk tradisjon fant hun ingen tegn til forfølgelse på etnisk grunnlag. Islam tillot at muslimske menn gifta seg med jødiske eller kristne kvinner. Etter kristendommen var ekteskapet et sakrament bare for kristne. (Zorgati 2007)
I det nye katolske kongedømmet etter 1492 fikk den undertrykte minoriteten ingen sjanse til å smelte sammen med flertallssamfunnet. Forfølgelsene staten satte i gang, var ikke basert på religion. Det dreide seg ikke bare om å være kristen. Man måtte i tillegg vise hvor reint det kristne blodet var. Bare de som kunne bevise at det var minst fire generasjoner siden de hadde hatt jøder eller muslimer i familien, kunne få offentlige stillinger. Muslimene ble ikke lenger definert ut fra religion og tro, men som en nasjon, med utgangspunkt i rasetenking
Islamsk forfulgt reinslighet
I 1567 ble det forbudt å nytte arabisk språk i ord og skrift. Ingen fikk eie bøker på arabisk. I 1566 ble alle bad i Granada stengt. Madrid fikk ord på seg for å være den mest ureinslige hovedstaden i Europa.
Her var det knapt noen som vaska seg, folk strekte seg ikke lenger enn til å gni seg i ansiktet og på hendene med en klut dynka i alkohol. Vann var skadelig for huden. (Bueno 1971, s. 22, 27-28) Leger mente det ikke burde gå mer enn tre uker mellom hver hårvask, men hele kroppsbad var ikke for andre enn de som svetta unormalt. Kroppsvask skulle ikke foretas oftere enn en gang i uka, og ikke på full mage, bare før måltidene eller lenge etterpå.
For å herde kroppen skulle prester og munker ikke vaske seg i det hele tatt. Det beste var å gå i samme klær i flere uker. Underbukse skulle bare skiftes en gang i måneden. Om noen ble tatt i å vaske seg under armene, var det et tegn på manglende gudstro. De som vaska seg, innga ikke tillit. Reinslighet sto i strid med god kristendom.
De som brukte illegale badehus, ble ilagt bøter og måtte sitte femti dager i fengselslenker før de ble dømt til eksil i to år. Andre gangen ble straffen dobla. Om noen ble tatt i et bad for tredje gang, skulle de fratas halvparten av eiendommene sine og sendes til fem års galeitjeneste som slave.
Vaskehus var tegn på veikhet og manglende manndom. Skammelige kroppsdeler skulle for all del ikke vaskes. Huden ble mjuk og ute av stand til å tåle harde slag. Badeanstalter ble oppfatta som rituelle renselsessteder for å styrke muslimske tradisjoner etter at folk hadde vært til messe i kristne kirker. Det gikk rykter om at noen til og med vaska seg på kalde desemberdager.
Det er ikke slik at nakne kropper alltid har vært noe mer frastøtende i muslimsk historie enn i den kristne. Det fins forskjeller fra land til land, innafor hvert enkelt land og innafor religionene fra tid til tid. De kristne hadde et syn på kropp og reinslighet som var alt annet enn helsebringende.
Kvinner fikk ikke gå i bukser
Alt muslimskliknende ble oppfatta som en trussel mot den nye spanske identiteten. Harmløse ting som å spise couscous, bruke fargestoffet henna, kaste søtsaker på brudepar og danse etter lokale musikktradisjoner, ble til straffbar ukristelig atferd. Det ble ikke lenger tillatt for kvinner å gå med bukser. Dette ble oppfatta som utagerende seksuell atferd i strid med katolsk moral.
I 1526 ble det bestemt å gjøre slutt på alle særegne muslimske uttrykk. Det ble forbudt å dekke til kroppen med klesdrakter som almalafa, et tøystykke i bomull. Amuletter som kunne minne om islam, ble heller ikke tillatt. Omskjæring av gutter ble forbudt. Dyr kunne ikke slaktes på rituelt vis. Folk fikk ikke flytte fritt omkring i landet. Det ble lagt ned forbud mot å bære våpen.
Det ble advart mot oppstander dersom lovendringene ble gjennomført. Men det var uråd for myndighetene å tenke seg at den spanske militærmakta ikke skulle vinne fram mot et foraktelig folkeslag som var avvæpna, uorganisert og uten kunnskaper i krigføring. (Lea 1901, s. 228)
Gjennomføringa av de nye lovene tok til i 1568. Prestene skulle nå sende alle barn mellom tre og femten år vekk fra foreldrene og undervise dem i kristen tro og kastiljansk språk. De som ikke møtte fram til messe, ble oppsøkt hjemme. Prestene konfiskerte møbler og andre gjenstander. Forbudet mot våpen ble fulgt til punkt og prikke. De som hadde så mye som en kniv, ble arrestert.
Pest og plage uansett
I den katolske propagandaen het det at muslimene gifta seg og fikk barn i langt større grad enn de kristne. Kristne spanjoler ville snart være i mindretall. Muslimene måtte vekk fordi de hadde unormal kjønnsdrift. Det ble skapt et bilde av dem som en pest og en plage uansett hvordan de oppførte seg. De var late, men arbeidsomme, gjerrige og likevel ekstravagante, feige, men krigerske, uvitende og samtidig aldri fornøyd med den kunnskapen de hadde. Hatet mot de tidligere muslimene skyldtes ikke at de var et fremmedelement som ikke ville tilpasse seg. De katolske makthaverne ville kaste dem ut av landet fordi de var for like andre kristne i oppførselen sin. Det var ideologi og religiøs tro som førte til den etniske rensinga.
Så seint som i 1566 ble det utgitt en katekisme der teksten var både på kastiljansk og arabisk. Karl V lovte muslimer fri religionsutøving i 1518. Han gikk vekk fra dette løftet allerede i 1525. (Edwards 1999, s. 87) Befolkninga av jødisk opphav og med muslimsk bakgrunn var så lik gamle kristne at det i fullt alvor ble foreslått å utstyre dem med særskilte merker på hatten for å gjøre det klart hva slags mennesker de var.
Slik hattemerking hadde blitt brukt med suksess overfor jøder i det pavelige Roma og seinere også i Venezia. Av ideene om merking er det lett å skjønne at forskjellen på folkegruppene var heller liten. Det var en borgerkrig som foregikk. De som tapte krigen, var like spanske som de som vant.
For å vise at de ikke bar på rester fra «muhammedsekta», måtte folk si fram deler av den kristne trosbekjennelsen, Ave Maria og andre bønnerop. Når nye kristne lå for døden, ble presten pålagt å se til dem så ofte som tre ganger daglig. Syndsforlatelse skulle skje på kristent og ikke muslimsk vis. (Gallego og Burín 1968)
Nabolagsovervåking og sladder
Kristen dåp hjalp ikke stort. Dersom foreldre ikke var kristne nok, kunne barna tas fra dem. Bare familier med gammel kristen bakgrunn hadde ei framtid. Inkvisisjonen dømte folk fordi de hadde jødiske eller muslimske forfedre, ikke fordi de var kjetterske eller vantro. Nabolagsovervåking og sladder var et mareritt for alle nykristne. Inkvisisjonen hindra integrering mellom folkegruppene.
Angiveri hadde gode tider. De som sa feil når det gjaldt skriften, var sjølsagt mistenkelige. En som ikke hadde gode spisevaner, men satt på bakken i stedet for på stol under måltidene, kunne innkalles til dommeravhør. Det var godt med historier om folk som var ivrige i lovprising av svinekjøtt, men som sjøl ikke åt slikt, bare ga det til dyra sine. Noen kunne skryte av at de var eksperter i vindyrking og dermed gode kristne, men mange hadde lagt merke til at aktivitetene deres ved innhøstinga var så som så. Barn kunne ha blitt døpt i kirka etter alle kunstens regler, men naboer hadde sett at de oljene barna hadde fått i hodebunnen, seinere ble vaska grundig ut. Bruk av navn som Ali, Fatima eller Farhad ble bøtelagt. Kvinner måtte gå uten slør. Tradisjonell muslimsk klesdrakt kunne straffes med pisking.
Det var risikabelt å vende ansiktet for lenge mot øst eller spille musikk av tvilsom karakter. Det ble rapportert om noen gikk med finklærne på fredag som om det var høytidsdagen. Særlig farlig var det å mene Jesus bare var profet og ikke Gud, og at Maria ikke var jomfru. Men for mange nye kristne var det vanskelig å tro på en Gud som var menneske, født av ei jomfru, som lot seg korsfeste og gravlegge for seinere å dra til himmelen som Guds sønn. Det gikk til nød å godta at Maria var jomfru før fødselen og under fødselen, men at hun skulle være det i all tid seinere, kunne ikke vekke annet enn godmodig latter. Treenigheten ble oppfatta som brudd med synet på at det bare skulle finnes en Gud. Nattverd der legemet til Gud skulle etes, måtte være hedensk kannibalisme.
Inkvisisjonen hadde ingen råderett over jøder og muslimer. De som var kristne i navnet, kunne stilles for retten. Om kirka mistenkte noen for falsk kristentro, måtte de sjøl betale inkvisisjonsavhøra. Alle avhør var hemmelige. Navn på vitner ble ikke kjent. De skyldige ble paradert i høye hatter rundt om i gatene. I kirkene ble det utbasunert hvilken familie de kom fra. Ingen tidligere muslimsk kvinne kunne være jordmor. Bare gammelkristne skulle ha denne oppgaven. Jordmora skulle ha gravide under oppsyn og ble straffa med bøter for hver gravid kvinne hun ikke hadde kjennskap til. Etter å ha lagt den nyfødte til brystet til mora, måtte presten varsles omgående. Jordmora måtte holde seg ved barselsenga til barnet var døpt. Det ble fortalt historier om at samme barn kunne sendes vidt omkring for å døpes. For å lure prestene hadde folk i landsbyene en unge på deling som ble sendt fra sted til sted. (Lea 1901, s. 202-203)
 |
| Bildet er fra Materialisten 3/4 2011. |
Opprøret starter
Høsten 1568 samla innbyggerne seg i bydelen Albaycin i Granada for å diskutere framtida. Situasjonen deres var ikke annet enn reint slaveri, hevda de. De hadde fått påbud om ikke å snakke sitt eget språk, men kastiljansk skjønte de ikke. En av dem sa det slik:
«På hvilket språk skal vi ta for oss begreper og finne fram til årsaker om det ikke skal skje på det språket folk kan? Ikke en gang dyra har forbud mot å høre menneskelige stemmer. Hvem tør si at en som snakker kastiljansk ikke kan holde loven til Profeten eller at en som nytter språket til moriskene ikke kan være tro mot loven til Jesus? De vil ha sønnene våre på deres samlingssteder og skoler. De lærer dem ting som våre eldste nekter dem å kjenne til, for at de ikke skal tvile på hvor det reine er å finne. De fører dem med seg til fremmede strøk for å glemme måten vi lever på og bli til fiender av fedrene som lærer dem opp i gode skikker og mødrene som setter dem til verden. De får beskjed om å legge bort våre klesdrakter og kle seg som kastiljanere. Blant dem går det tyskere, franskmenn, grekere, munker og tjenere og gamle folk. Hver nasjon, hvert yrke og hver stand går kledd på sitt vis. Og alle er kristne. Men når det gjelder oss maurere og vår måte å gå kledd på, er det som om loven fins i klærne og ikke i hjertet.» (Mendoza 1830, s. 85-86)
Kristne etterkommere av spanske muslimer ble kalt morisker. Morisko er en minskingsform for det spanske moro eller maurer. Moro betyr svart Morisko blir dermed «veslesvarting». Uttrykket hindrer forståelsen av at en morisko eller en maurer hørte til den opprinnelige befolkninga i landet. Navnet skilte dem ut som et fremmedelement.
«Spanske løver»
Blant de som var på møtet i Albaycin, var en mann på 22 år, don Hernando de Córdoba y Valor. Hernando bodde i Valor, høyt oppe i fjellområdet Alpujarra. Han var etterkommer etter Ibn Omeya, en av barnebarna til Muhammed, og i slekt med omejadene, dynastiet av de første andalusiske kaliffene. Seint samme høst fikk han sjøl navnet Ibn Omeya da han sto fram som “konge over Granada og Andalucia”.
Familien hans hadde blitt kristne etter den katolske erobringa i 1492. Han sa nå fra seg kristendommen. Befolkninga i Alpujarras ville ikke lenger finne seg i undertrykkinga. Men de så seg sjøl som spanjoler. Ibn Omeya kalte troppene sine «Spanske løver».
Opprøret skulle starte ved nyttår. Planen var at tusenvis skulle gå til angrep på hovedkvarteret for inkvisisjonen og slippe fri fangene der. Etter dette skulle avdelingene møtes på et stort torg i Granada. Opprørerne valgte dette tidspunktet fordi de mente de var mer vant til snø og vinter enn vaktstyrkene til kastiljanerne. Men myndighetene fikk greie på planene og økte vaktholdet. Et stort snøfall gjorde det dessuten uråd også for lokalkjente fjellfolk å komme fram til avtalt tid. Julekvelden 1568 kom bare en håndfull opprørere fram til byen.
Likevel hadde opprørerne initiativet. På nyåret var hele Alpujarras og Lecrindalen fri for kristne tropper. Kirkene ble angrepet, og prestene tatt som fanger. Representanter for inkvisisjonen ble drept. De katolske myndighetene svarte med storstilt invasjon i februar 1569. Folket i Alpujarras forsvarte seg med utrangerte våpen. Etter kort tid meldte guvernøren at opprøret var knust. Han ga opprørerne løfte om fritt leide dersom de overga seg. Men i stedet ble han vraka som øverstkommanderende.
Kongen ville ha halvbroren sin, den østerrikske don Juan, som leder for troppene. Don Juan tok over i april 1569. Det skulle gå nesten et år før han fikk inn tropper fra Napoli, Lombardia og Katalonia for å øke innsatsen mot opprøret.
To års militærkrig
Der den avsatte guvernøren et år tidligere hadde klart å slå ned opprøret med bare noen få tusen mann, hadde don Juan en styrke på over tretti tusen. Men kvaliteten på troppene var dårlig. De fikk ikke lønn, og moralen var lav. Krigen utvikla seg til massakrer og plyndring. Mange militære operasjoner var rein menneskejakt for å tjene penger på salg av tidligere muslimer. Mot slutten av femtenhundretallet var slavehold en viktig del i spansk økonomi.
I september 1570 satte myndighetene inn sluttangrepet. Landsbyer ble brent, de som hadde gjemt seg i fjellet ble jagd fram og slakta ned. Et av de mest grufulle overgrepa til don Juan var nedslaktinga av 2500 menn, barn og kvinner i landsbyen Galera. Etter drapene ble byen jamna med jorda og deretter strødd over med salt. I april 1571 var kampene over. Fra alle kanter av Alpujarras og dalene omkring ble befolkninga jagd fra hjemmene sine. Hele området ble lagt øde. Befolkninga ble sendt som slaver til andre steder i Kastilja.
Mer enn to tredjedeler døde under transportene. Slik endte kampene for et uavhengig Granada. Mellom jula 1568 og våren 1571 klarte andalusiske småbønder å holde stand mot den sterkeste militærmakta i Europa. Befolkninga med islamsk bakgrunn ble systematisk erstatta av gamle kristne. Ethvert spor av historien før den katolske erobringa skulle utryddes. Ei hel folkegruppe ble fjerna, ikke fordi den hadde en annen religion, men fordi den hadde en historie makthaverne ikke likte.
Endelig løsning på muslimproblemet
I nærmere førti år drøfta ulike kommisjoner hvordan muslim-problemet kunne løses. De som argumenterte sterkest for etnisk rensing, mente den iberiske halvøya måtte føres tilbake til slik forholda var før den arabiske invasjonen i 711. Etter nihundre år skulle inntrengerne vekk! Deportasjon til gruvene i Sør-Amerika var et forslag, å selge dem som galeislaver et annet. Noen ville sende muslimene til New Foundland. For å sikre at befolkninga skulle dø ut, skulle alle menn kastreres og kvinner steriliseres. Andre tiltak kunne være å drukne dem på åpent hav, eller sende dem til sjøs i skip uten seil og årer.
Erkebiskop Juan de Ribera, skriftefaren til dronninga, var av dem som ivra mest for utrydding av muslimene. Ribera mente muslimene var griske og slue. De var som svamper som sugde rikdom ut av Spania. Ribera ble kåra til helgen så seint som i 1960. Ingen kirkelig kritikk ble reist mot saliggjøringa.
I 1609 slutta regjeringa seg til forslaget hans om at alle barn under ti år skulle holdes tilbake i Spania etter at resten av den muslimske befolkninga var bortvist fra landet. Slike barn skulle gjøre tjeneste hos prester og andre gode borgere inntil fylte tretti år. I 1610 foreslo kirka at alle foreldreløse muslimske barn skulle selges som slaver til gamle kristne. Prestene argumenterte for at slaveriet ikke bare var den eneste moralske løsninga på problemet ved at sjeler på den måten ikke gikk fortapt; Spania ble dessuten kvitt dårlig avkom. Det var sjelden slaver kom til å gifte seg. (Wheatcroft 2003, s. 144)
Spania - en rasistisk stat
Det endelige vedtaket om å forvise alle med muslimsk fortid ble altså ikke tatt før Spania fikk fred med de nederlandske opprørerne i 1609. I 1598 hadde Spania stifta fred med Frankrike. I 1604 ble det fred med England, og i 1609 våpenhvile med de hollandske landområdene. En islandsk forsker, Mar Jónsson, hevder at vedtaket om å vise ut moriskene ble gjort før fredsavtalen med de hollandske opprørerne. Både planene for, og gjennomføringa av utvisinga, var lite grundige. (Jónsson 2007)
Den katolske utdrivinga av alle med muslimsk bakgrunn var uansett ikke en forhasta aksjon og politikken hadde trolig folkeflertallet bak seg (Harvey 2005). Fattige kristne så muslimene som konkurrenter.
22. september 1609 skreiv Filip III under på dekretet som ga grønt lys for å utvise store deler av befolkninga. Etter denne datoen kunne ingen med muslimsk bakgrunn bli værende på spansk territorium mer enn tre dager om de ville ha livet i behold. På veg til havnene ble de angrepet av folk som ville ha tak i de få eiendelene de hadde med seg til reisa over havet. Vel framme tok frakterne resten av verdisakene fra dem. På havet ble de kasta over bord eller satt av båtene for langt fra land. Mange nådde aldri fram til et nytt hjemsted.
Siste reis
I 1614 var det siste reis for dem med muslimsk bakgrunn fra havner på det spanske fastlandet. Kan hende så mange som 500 000 mennesker hadde da blitt transportert bort fra hjemlandet. Etter at den etniske rensinga var over, kom lovprisinga og sjølskrytet. Nå var Spania kvitt alle fremmede fiender og hedninger. Nå ville landet blomstre. I virkeligheten var blomstringa heller dårlig. Skatteinntektene sank, avlingene ble små og utgiftene for jordeierne høyere.
Spania hadde på denne tida det militære og politiske hegemoniet i Europa. Den spanske flåten var størst av alle og hæren best trent. Likevel ble landet redusert til ei tredjerangs makt. Folketallet gikk ned fra over åtte millioner til godt under sju. Mengden av gull og sølv fra Amerika førte til at prisene på andre varer spratt i været. Spanske næringer ble akterutseilt, stadig mer av det innbyggerne trengte måtte kjøpes i utlandet.
Et stillestående samfunn
I spansk historieskriving er den etniske rensinga forsvart som nødvendig. Flertallet av historikerne har tviholdt på synet om at det allerede under romertida skulle ha blitt utmeisla en kristen spansk identitet som ikke lot seg smitte av arabisk påvirkning. Utrenskinga gjorde landet om til et angiversamfunn. Enhver kritisk ytring mot ensrettinga fikk følger. Om en skulle ha sjanser til å få et embete, måtte en servere antimuslimske og antisemittiske historier. Bare de med reint blod i årene vant fram.
Ved å stenge grensene ble det skapt en tilbakeliggende stat. Det å la andre arbeide for seg, ble tegn på makt og ære. I Valencia var nær halvdelen av alle landsbyer fortsatt folketomme langt inn mot midten av hundreåret. De viktigste personene i de ulike næringene var der ikke lenger. Transportfirma, de som dreiv med hester og muldyr, var borte sammen med gartnere og folk med kjennskap til bygging og vedlikehold av vanningsanlegg. Denne mangelen på kvalifisert arbeidskraft gjorde at den sterke inflasjonen, epidemiene, korrupsjon og krigføringene, kasta Spania ut i den mørkeste perioden i sin historie. (Zayas:2004)
For ei voksende gruppe adelige var det utenkelig å gjøre kroppsarbeid. En skulle heller ikke nedverdige seg med intellektuell virksomhet, ikke skitne seg til med handel og ikke drive med vitenskapelige undersøkelser. Katolsk dogmatisme reiv ned Spania som ei dynamisk samling av tre kulturer, den kristne, den islamske og den jødiske. Det stillestående samfunnet som ble igjen, makta aldri å løse de problemene dogmatikerne skapte.
Utvisinga av de tidligere muslimene skjedde ikke fordi de ikke kunne bli integrert i den nye spanske staten. Den grunnleggende kriminelle handlinga deres var at de nekta å bøye seg for den katolske ensrettinga. Utvisinga er lite kjent i europeisk historie. Men rasetenkinga i nyere tid er et ekko av den gamle kampanjen mot de spanske muslimene. Den «endelige løsninga» på «jødeproblemet» er et eksempel på hvor det bærer hen om en vil deportere uønskede mennesker.
Etter holocaust ble det ikke lenger mulig å opprettholde den biologiske rasismen. Men fremmedhatet står fram i nye former. Nå snakkes det i stedet om kulturelle forskjeller som ikke kan overvinnes, og om krig mellom sivilisasjonene. Den spanske staten ødela den muslimske kulturen i landet for fire hundre år siden. Vi vet nå hva som kan skje om et samfunn lar seg styre av frykt for fiender som ikke fins.
Torbjørn Kalberg er sosiolog
LITTERATUR
Bueno, José (1971). La vida en la era de los descubrimientos. Valencia: Mas Ivars Editores
Burns, Robert Ignatius (1973). Islam under the Crusaders. Colonial Survival in the Thirteenth-Century Kingdom of Valencia. Princeton: Princeton University Press
Domínguez Ortiz, Antonio og Vincent, Bernard (1968). Historia de los moriscos : vida y tragedia de una minoría. Madrid: Allianza
Duarte, Francisco Garcia (2007). El Legado de al-Andalus. Tilgjengelig på: http://identidadandaluza. blogspot.com/2007/07/el-legad-de-al-andalus.html (20.10.10)
Edwards, John (1999). The Spanish Inquisition. Gloucestershire: Tempus
Fletcher, Richard (1992). Moorish Spain. Berkeley California: University of California Press
Gallego y Burin, Antonio og Alfonso Gamir Sandoval (1968). Los moriscos del reino de Granada segun el sínodo de Guadix de 1554. Granada: Universidad de Granada
Harvey, Leonard Patrick (1990). Islamic Spain 1250 to 1500. Chicago: University of Chicago Press
Harvey, Leonard Patrick (2005). Muslims in Spain: 1500 to 1614. Chicago: University of Chicago Press
Jónsson, Már (2007). The expulsion of the Moriscos from Spain in 1609– 1614: the destruction of an Islamic periphery. In: Journal of Global History 2:195-212
Lea, Henry Charles (1901). The Moriscos of Spain: Their Conversion and Expulsion. Philadelphia: Lea Brothers
Mendoza, Diego Hurtado de (1830). Guerra de Granada hecha por el Rey D. Felipe II. contra los moriscos de aquel reino, sus rebeldes. Nueva edicion corrregida. Valencia: Libreria de Mallén y Berrard
Zorgati, Ragnhild Johnsrud (2007). Beyond boundaries: Islamic and Christian Legal Texts Dealing with Conversion and Mixed Marriages in Medieval Iberia. Oslo: Unipub
Wheatcroft, Andrew (2003). Infidels: A History of the Conflict Between Christendom and Islam. London: Viking
Zayas, Rodrigo de (2004 okt.) Spain’s alien nation eng. utg. Le Monde diplomatique
Artikkelen kan lastes ned fra
Academia.edu som PDF
Kommentarer
Legg inn en kommentar
Skriv gjerne en kommentar!